Barn på flukt: La dem bli

I morgen er det 20. november og dagen generalforsamlingen i FN vedtok Erklæringen for barnets rettigheter i 1959, og Barnekonvensjonen i 1989.

Det kan kan ikke være helt tilfeldig at Stortinget behandler meldingen "Barn på flukt" akkurat denne dagen.

Kan vi endelig finne en fremtid til våre lengeværende asylbarn?

Samtidig startet i dag Veronas kamp i Høyesterett, ni-åringen som er født her, ble kastet ut, men vil tilbake. Og der slutter ringen: Verona ber om at norske myndigheter følger Barnekonvensjonen.

Det er vi som gjort henne til et barn på flukt.

Barnehagebrikken

Den ene biten i puslespillet passer ikke helt. Den er for stor. 

I Norge får jenter og damer i dag sterke signaler fra politisk hold om at vi kan få til det meste, bare vi vil nok. Vi blir fortalt at vi kan ha karriere og barn samtidig, vi er så å si likestilte med menn på de fleste av livets områder. Vi har mange valg.

En av grunnene til at vi kan alt dette her, er at vi endelig har tilgang til nokså rimelige barnehager, der barna har rett til å være hele dagen fra de er omtrent et år gamle. Etter året hjemme får vi heller ikke økonomisk støtte, og for de fleste foreldre betyr dette at man må tilbake i jobb, uavhengig av om man nå vurderer barnehagen som det beste for sitt barn eller ikke. Vi har kanskje ikke så mange valg likevel.

Vi har blitt helt avhengige av barnehagene alle sammen, for å få hverdagene til å gå i hop. Stadig flere barn går i norsk barnehage, de er yngre når de begynner og trenden er lengre dager. Noen foreldre trenger i tillegg mer: kveldsåpne barnehager, eller nattåpne tilbud.  Voksne friske folk har ikke bare en rett til å jobbe, men en plikt, så når arbeidslinja kaller er det bare å løpe slik at man velferdsgoder får. Da må barna være fulle dager i barnehagene. Sånn har vi ordnet oss. For mange fungerer selvsagt ordningen også optimalt. Men for dem som sliter med barn som ikke trives, med barnehager som ikke fungerer, eller med en uro over savn eller at man er for lite sammen, er denne pakkeløsningen fra statens side en gave man sier takk til med en klump i magen.

Hvordan vi diskuterer barnehager, og hva vi diskuterer når vi diskuterer dem, forteller oss en hel masse om verdier og selvfølgeligheter i vårt samfunn i dag. Vi er heldigvis opptatt av at barnehagene skal være gode, og vi diskuterer bedringer som har kommet bakpå mens utbyggingen gikk raskt. Men gikk den kanskje så raskt at vi aldri spurte oss hva slags samfunn barnehagene samtidig gir oss? Slike spørsmål som: Er barnehage for alle et tegn på at vi får et mer barnevennlig samfunn, eller et mer barneuvennlig samfunn? Utvider – eller begrenser den våre valg? Sannsynligvis litt av alt, hvis vi ser nøye etter.

            Da barnehageutbyggingen satte fart ønsket man å demme opp for et etterlengtet behov, men kanskje skapte man samtidig et behov, og en norm der det ble forventet fra alle kanter at ettåringer skulle inn i heltidsbarnehager. Vi påvirkes alle sammen av det alle andre gjør, og barnehager for alle har blitt en selvfølge. Når også vi i Norge samtidig har gått fra welfare til workfare, så er det svært begrenset hva slags private valg vi kan ta for å unngå å følge strømmen. Vet ikke helt jeg. Var det valg vi hadde?

Det mest provoserende med barnehagedebatter er derfor at vi tror alt blir greit bare bemanningen økes, barna kartlegges og maten er varm. Kvalitet i barnehagen, ikke kvalitet i hverdagen. For meg henger disse to uløselig sammen. For å si det enkelt: Det hjelper ikke meg om barnehagen er tipptopp hvis jeg må vekke en grinete smårolling som ikke er utsovet for å rekke dit før jobb. De altfor korte ettermiddagene hjemme, der det skal handles, lages mat, gjøres lekser, på veldig få timer. Barnehagen er kanskje bare en liten puslespillbrikke i vårt samfunn, men den forteller oss likevel mye om resten av bildet: hvilke rammer vi har, hvilke valg vi har, hvilke verdier vi har, hva slags mennesketyper vi dyrker frem. Barnehager og tankene vi har rundt dem reflekterer hvordan vårt samfunn vurderer barndommen, og de forteller oss også hvor høyt vi akter yrkes- og karrierelivet i vår kultur. De forteller oss også hvor høyt vi setter selvstendighet, sosial kompetanse og utadvendthet, hos både voksne og barn.

Barnehagen er politikk, og i den politikken ligger elementer som påvirker andre områder i samfunnet. For eksempel, hva slags familiemodell får vi, når vi har full barnehagedekning? Hva slags morsrolle gir barnehagen oss, og hva slags farsrolle? Hva slags arbeidsliv får vi med full barnehagedekning? Hva betyr barnehagens åpningstid for hvor mye vi kan jobbe, for hva arbeidsgiver kan kreve og hva arbeidere kan tilby? Hva betyr barnehagen for oppdragelsen vi gir våre barn, hvilke verdier skal barnehagen gi dem? Og 8-9 timer hver dag i parallelle liv med barna våre, synes vi det er helt greit?

            Når vi legger puslespillet som utgjør dagen vår oppdager vi kanskje et en av brikkene er unormalt stor og tar masse plass i forhold til de andre. Dette er barnehagebrikken, og jeg skulle ønske vi kunne lage et nytt bilde der brikkene var omtrent like store.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Signertspalte lørdag 3. november