mandag 10. desember 2012

Kvinner velger ikke å jobbe. De må.


Valgfrihetens tid? 
”Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobben” skrev Marie Simonsen i Dagbladet. På tross av kritiske røster fra høyre som beskyldte henne for å nedvurdere det tradisjonelle kvinnearbeidet, står utsagnet statistisk støtt: Simonsen har rett, flere og flere kvinner jobber, og de jobber i stadig høyere stillingsprosent. For Simonsen var cupcaken et symbol på det hjemmeværende livet, og i det hjemmeværende livet er ikke mange kvinner mer. Men så går det, litt skeis lengre ned i kronikken; Det er bare å se på utdanningseksplosjonen blant kvinner, så vet man at kvinner ønsker og vil jobbe. ”Ønsker og vil”.

Det er klart det er sant at mange kvinner ønsker å jobbe, men det er like sant at mange kvinner må jobbe, selv om de i slitenhet og klemme gjerne skulle ønsket en annen hverdag. Virkelige valg er det få kvinner – og menn som har. Med en streng arbeidslinje som gir deg velferdsgoder, toinntektsfamilier som setter forbrukerstandarden, samt yrkeslivets skyhøye status, er det å gå ut i arbeid både økonomisk nødvendig og en normativ handling i vår kultur.

Hvem er det som kan velge fritt på øverste hylle? For det er slik som Simonsen skriver: at de fleste som er hjemmeværende er kvinner med lav utdanning, nedsatt helse, store omsorgsforpliktelser og innvandrerkvinner. Med andre ord, dette er kvinner som jobber nederst på rangstigen om de i det hele tatt får jobb. Valg og valg.

I den andre enden av skalaen finnes det sikkert en bitteliten gruppe av velstående kvinner som har det virkelige valget mellom hjemmeliv og uteliv, men disse utgjør en brøkdel av brøkdelen igjen. Resten av oss følger med røkla og lommeboka og gjør det som kreves. Noen vil, noen må, mange jobber deltid fordi de vil, noen fordi de må, og får med seg litt av begge deler. Ser vi ikke slike ulikheter mellom oss damer er vi klasseblinde, og da ser vi heller ikke at insisteringen på alle valgene vi skal ha kan føles mer som en hån enn en feministisk seier.

Valgfrihet er alltid et stikkord når politikere skal lansere akkurat sin familiepolitikk som den beste, samme hvilket parti det er som snakker. Men på tross av mantraet om valg, valg og atter valg har de færreste av oss disse veldige valgene. Både arbeidslivet, arbeidslinja, realiteter og idealer begrenser oss. Valgfrihet blir derfor en halvtom retorikk som ikke forholder seg til folk flest sin hverdag. Likevel blir vi forført til å tro på den, i så stor grad at vi faktisk tror vi kan velge fritt, alle sammen. Når vi tror vi har valgt fritt, er det selvsagt også vår gevinst eller vårt nederlag om vi ikke fikser valget. Du kunne jo bare valgt noe annet, ikke sant?

Virkelig valgfrihet hadde vært å kunne forholde seg til en velferdsstat uavhengig av arbeidslinjen, der man rett og slett i egenskap av å være borger i landet hadde rett på velferdsgoder. Da kunne man, mann eller kvinne, jobbe redusert en periode og likevel være trygg på at du og dine har velferdsnettet under seg om man faller. Da ville man ikke være så totalt avhengig av en arbeidsgivers velvilje som man er i dag, men være fri til å gå, om man ikke har det bra. Da kunne man ta større sjanser i hverdagen: jobbe deltid, starte en butikk, et firma, blir en gründer, flytte på landet, bo på gård, være hjemme en periode, forsøke seg som kunstner eller ta ansvar for en mor som sliter, en nabo som har det vanskelig. Eller være hjemme en kort periode med det minste barnet.

Virkelig valgfrihet ligger også i kortere normalarbeidsdager eller normalarbeidsuke for alle, der muligheten til å være omsorgsmenneske samtidig som man bidrar i yrkeslivet, blir en enklere øvelse. Virkelig frihet til å jobbe har vi også når barnehagen får skyhøy kvalitet med mange kvalifiserte ansatte, så vi alle gikk til arbeidet med lett hjerte og visste at våre barn var maksimalt godt ivaretatt.

Den hjemmeværende kvinnen er intet mål. Men selv om høyresiden forsvarer henne, skal vi våge å være kritiske til troen på arbeidets frigjørende og salige kraft. For når du går ut av kontoret ditt, der ideer skapes og morsomme kolleger sprer glede og fag, kommer en annen person inn og vasker etter deg, plukker opp cupcakesmulene du la igjen da du kom heseblesende inn, og drømmer kanskje om det vi ikke vil høre: et sted vekk fra arbeidsplassen.

Og er det da slik, at du var smart og valgte en festlig kontorjobb, men hun som vasker etter deg var lite smart som valgte noe annet? Tror ikke det, nei. Valgets kval er for de få. Vi andre gjør det vi må.

 Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen lørdag 8.12.2012