lørdag 21. september 2013

Hard mot de harde

Politikken som druknet i lørdagskos

Ingenting avslørte FrPs grums og uklare dobbelttale så mye som den «internasjonale» pressekonferansen på tirsdag. Denne selsomme seansen var en gavepakke både til kommentatorer og twitterbrukere, som nå virkelig fikk sjansen til å grave frem partiets uttalelser fra fordums tider og fråtse i det som vitterlig er og har vært partiets politikk. Å ha pressekonferanse der målet er å kritisere publikum – journalistene – er i beste fall dristig.
At dagen derpå var full av spissformulerte Frp-analyser i riksdekkende (norske) aviser, må ha vært en svær kamel å svelge for Erna Solberg, som daglig der oppe i Nydalen sliter med å ikke la seg trampe på av elefanten i rommet.  Alle disse sirkusdyrene i omløp kan komme til å koste Høyre, KrF og Venstre svært, vel, dyrt.

Å beskylde utenlandske journalister for å gjøre en dårlig jobb, er jo ikke akkurat pedagogisk. Enhver journalist med respekt for seg selv og lauget, vil gå langt for å forsvare egne skriverier. Helt forutsigbart vil journalisten nå bevise at det er riktig å kalle partiet både anti-immigrant, far-right og populist. Og dermed var det plutselig mange andre som også begynte å lure på hva slags parti vi egentlig har å gjøre med her. Det kan være en bra ting.
I etterkant av valget var det nettopp utenlandske journalisters analyser av våre potensielle nye regjeringskamerater som var spennende lesning. For her var det rene ord for penga, selv om de jo ikke var rene nok ifølge Frp selv, som vasket etter beste evne i uka som gikk. For dette er verken dem eller vi vant til. Vi er jo slikt et lite land der alle er venner. Tenk på kalle hverandre noe så suspekt som populistisk! Urettferdig.

Noen ganger må man være hard mot de harde. Men det kan en kinkig øvelse i en kultur der vi liker det joviale og koselige. Så hyggelig kan det bli, at når Carl I. Hagen danser rundt i de tusen stuer i full lørdagskos, og Siv Jensen er morsom på egne vegne på TV2s talkshow en fredag kveld, så klarer vi ikke se politikken blant dansesko og myk sofaprat. På Facebooksiden til Hagen ligger artige oppdateringer fra dagens danseøvelse og mindre artige rapporter fra Hege Storhaugs Human Rights Service i salig blanding. For utenlandske journalister, som ser mer av uhyggen og mindre av hyggen, kan vi dermed få servert nye blikk på oss selv som er sårt trengt. Interessant nok har de i sine analyser vært hardere i den verbale klypa når det gjelder Frp enn våre egne rødgrønne politikere var i løpet av valgkampen. Innvandring, asyl og retorikken som Frp bruker når dette ankommer dagsorden ble aldri et tema.

Og det er rart, i et land som har gjennomlevd 22. juli og burde ta innover seg hvilke strømninger som beveger også vårt samfunn. Dette samfunnet, som Breivik vokste opp i, og endte opp med å hate så intenst. Hvor ble det av debatten om hvordan dette kunne skje? Domstolen dømte han tross alt som tilregnelig, og ikke som en gal mann. Vi vet det finnes mange som deler noe av hans tankegods.
Er det noe i lys av dette vi må være på vakt på også fremover? Og har vi ikke alle, inkludert Frp, et stort ansvar for både å ta debatten, og å tenke over hvordan vi snakker når vi snakker om fellesskap og fremtid?

For utenlandske journalister, er 22. juli selvsagt av interesse når analyser av Norge og norsk politikk skal skrives. Det er ikke rart. Det som er rart er hvordan og hvorfor dette ikke er av større interesse for politikere her hjemme. Og selv om Frp selvsagt ikke har noen skyld i massakren 22.7, så er det det partiet hos oss, med størst gruppe velgere, som nører oppunder en retorikk mot «de andre» som er skremmende for noen av oss. Det må de tåle å høre.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 21.september




mandag 2. september 2013

Med krig for fred

Verdenssamfunn uten en plan
Så kom endelig krig på dagsorden i valgkampen, godt hjulpet av situasjonen i Syria som presser frem svar fra alle partier. Ellers er debatten om angrepskrig helt fraværende.
Ingen journalister spør, og partiene selv er vel varsomme med å sette krig på agenda, klokelig nok, for her kunne det blitt komplisert.

Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?


Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?


Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?


Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.


I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?


En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.


Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.


Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?


Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.


Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.


Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?


Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.


Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.


Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august