tirsdag 27. mai 2014

Å skilles fra sin far eller mor. Asylhistorier vi ikke orker se


 Når er det greit å frarøve et barn en familie?

Da jeg for en halv generasjon siden begynte å interessere meg for norsk asylpolitikk var det mange ting som sjokkerte meg. Det er det dessverre ikke lenger, og akkurat den erfaringen deler jeg nok med folk flest. For eksempel husker jeg vantroen som overmannet meg de første gangene jeg møtte historier om familier som hadde blitt splittet av den norske stat. Altså, der mor og far hadde blitt returnert til hvert sitt opprinnelsesland, og en av dem måtte velge å ta barnet med til sitt. 

Da jeg som journalist ville skrive om slike historier i ulike magasiner var det liten begeistring å spore fra redaktører. Ikke fordi ikke historiene var sterke, men fordi vantroen var så stor at det ikke virket troverdig: jeg måtte vel ha misforstått noe, eller saken var nok mer komplisert enn jeg (naiv?) hadde skjønt, dette var nok et ekstremt unntak med helt spesielle sakskomponenter. At vår egen stat med viten og vilje delte familier på flukt i avslaget på opphold, og sendte dem ut av landet med korte setninger om at de anså det tilfredsstillende nok for barnet å holde kontakten med mor/far på epost, og senere Skype, var for ellevilt til at det virket helt troverdig. En annen variant av slike historier er når staten utviser en av foreldrene, mens den andre og barna får opphold. Det er ikke lenger sjokkerende det heller. Derfor lar vi unger i dette landet bli vekket midt på natten av politiet mens mor gis en halvtime på å si farvel og pakke tingene sine. Slik skolejentene Lana og Lanya, begge født Kirkenær, opplevde i fjor da moren Nian Ahmad Mohammad ble tvangssendt til Irak midtpå natten. Alt med loven i hånd og ifølge dagens tolkning av det i tråd med «politiske signaler».

Men tenk om det var oss, tenk om det var vår familie. Eller, det orker vi ikke engang tenke på tror jeg.

Det er jo sånne ting man likevel lurer på etter den tragiske saken på Ellingsrud i helgen, der en far sannsynligvis har drept sitt eget barn. I sakens fremstilling i media kommer det frem at faren skulle returneres til Afghanistan, selv om han altså hadde et barn med opphold i Norge. Det forklarer ikke nødvendigvis noen ting i denne så langt ukjente saken, men om folk er folk kan man forestille seg at en slik fremtidsutsikt kan gjøre noen og enhver ganske fortvilet. Kanskje til og med litt gal. Mannen har samme adresse som barnets mor, og man må ta for gitt han hadde en relasjon til barnet sitt. Uansett hva forhistorien er, var det et barn her, som den norske stat hadde bestemt at ikke skulle ha en pappa i samme land. Det må da være litt ugreit det der, uansett hva som var detaljene i det som har blitt en grenseløs trist sak?

Når stadig flere personer utvises, rammer dette utvilsomt flere barn også, barn som i mellomtiden har blitt norske. For slik er det, skriver Barneombudet i enrapport om barn med utviste foreldre, at en utvisning av en voksen rammer hele familien og barnas hele oppvekst. Straffen den voksne får, får altså like store konsekvenser for de som blir igjen. FNs komité for barns rettigheter, som overvåker statenes gjennomføring av barnekonvensjonen, har flere ganger uttrykt bekymring for om barns rettigheter blir tatt tilstrekkelig hensyn til når en forelder blir utvist fra Norge.
Når norske foreldre med vilje skiller lag har vi regelverk som ivaretar barnets rett til kontakt med begge foreldre. For eksempel kan ikke en forelder flytte ut av landet, og der samarbeid er mulig lager man 50-50-løsninger nettopp fordi kontakt med begge foreldre anses viktig. Hvorfor synes vi det samtidig er greit nok for andres barn å snakke med mamma på Skype? Orker vi å tenke på det?


Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte tirsdag 27. mai

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar