Ellevill boligbygging i by-bygdene
Dette kommer muligens som en overraskelse på folk som bor i
bygdenorge, men vi som bor i by bor også i bygd. Akkurat som på små steder
handler hverdagene våre på store steder om det som er smått. Livet sirkulerer
rundt nærskolen, nærbutikken, nærbarnehagen, borettslaget, den lokale
bussholdeplassen som tar oss til jobb, lekeplassen og baker’n på hjørnet. Vi
hilser til venstre og høyre bare vi skal ut med søpla, og ungene kjenner alltid
de andre ungene over is-disken. I juletiden står vi rørt over eget samhold
rundt et lokalt juletre på en lokal bakketopp og synger falskt. Den andre siden
av byen er en helt annen verden i det lille hverdagslivet.
Derfor blir vi like
skuffet hver gang (og det er dessverre ofte) sentrale bypolitikere ikke tar inn
over seg denne selvfølgeligheten, men drar skolegrenser på kryss og tvers der
det passer med tall og ikke menneskeliv for eksempel. Eller tillater utbyggere
å bygge så tett og så høyt at nærmiljøer står i fare for å smuldre opp når folk
ikke orker bo sånn lenger enn midlertidig. Dessuten hører skolegrenser og
utbygging sammen. For mens boliger bygges like raskt som et middels bra
legohus, er etterslepet på skoler og annen kommunal infrastruktur smertefullt
tilstede. Mens bygdefolk fortviler over nedlagte bygdeskoler, fortviler vi over
at det ikke er plass til alle ungene som hører til på nærskolen, på nærskolen.
Derimot må de rett som det er traske avgårde til en fjernskole, utenfor det
omtalte og kjære bygdesamfunnet sitt.
Redselen for å miste det som er trygt i en ellers utrygg
verden opprører byfolk og bygdefolk like mye. Og det er det samme som rammer
oss, men på motsatt vis: Bygda mister folk og nærmiljøer fordi menneskene
flytter ut. Byene mister det samme fordi menneskene i stedet kommer hit i raskt
tempo. Vi burde stått mye sterkere sammen hand i hand, by og land, fordi vi
kjemper i den samme kampen, men er i ferd med å bli to tapere. Vinnerne er
finnerne av tomme byarealer der de kan bygge tette, høye boliger til høyest
mulig markedspris. Alt makt ser ut til å være i disses hender, sammen med et
blått og altfor markedsivrig byråd som muligens vet hvordan man staver ordet
«byplanlegging», men ikke aner hva det betyr.
At folk flytter på seg er en naturlig prosess, og det er
like naturlig at vi flytter dit jobbene er. I vår tid er jobber flest i byene.
Men folk skal vel også bo og leve når man ikke er på arbeid? Klarer man ikke
bygge gode liv i byene, må man tenke annerledes. «Distriktspolitikk» begynner å
få en vakker klang for oss byboere, og entusiaster på landet kan ganske enkelt
hente solidariske medspillere midt i tykkeste byen: Vi må gjerne spre mer på
oss, både jobber, boliger og folk.
Jeg bor i en bygd øst for sentrum i Oslo. Jeg skal ikke
kjede den gjengse leser med det som er en million detaljer, men vi bor i et slikt nærmiljø der ellevill boligbygging ikke følges opp med infrastruktur.
Derfor er dette «planen» for våre skolebarn de neste år: Først skal de treminste klassetrinn splittes opp og deles på to ulike skoler høsten 2015.
Deretter, fra høsten 2016, skal de resterende barna på skole 1 deles opp i tre
grupper og sendes av gårde med buss til tre ulike skoler i to år, mens skole 1
pusses opp circa 20 år for sent. En skole som de siste årene har hatt halve
elevmassen i brakker, så hintet om overbefolkning har vært der lenge. Hva lærerne
mener om arbeidsplassen sin og tilhørende usikkerhet fremover kan man bare
forestille seg. Vi får bare håpe de ikke stikker av først som sist.
Elendig byplanlegging tar fra oss den lille bygda vår. Og
det er like dramatisk som når samholdet forsvinner fordi folk flytter vekk.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 20.12
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 20.12
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar