søndag 14. august 2016

Hva er den norske guttekulturen?


Sett fokus på guttene og kulturen som preger dem.

I sommer leste jeg Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, og oppdaget at det jeg trodde var lett lektyre i stedet var sylskarpe betraktninger rundt kjønn, vold, fattigdom, ulikhet, utdannelse, klasse og ideologiske politiske kamper. 

De sterkeste skildringene er dem som handler om den konstante volden mot jenter og kvinner; fra fedre – og mødre, brødre, kjærester, ektemenn, i Napoli, i etterkrigstiden, i en fattig bydel. Er du en ekte mann, da slår du jentene dine. Er du kvinne, må du tåle å bli slått og voldtatt av ektemannen i hjemmet, for det finnes ingen utvei, utover de løgnene og strategiene du selv klarer kommer opp med. Ferrante viser hvordan kulturen former menneskene i den, både menn og kvinner. Der mulighetene for endring virker små, gjelder det å tilpasse seg raskt.

Beskrivelsene av hvordan folk gjør det beste ut i fra den situasjonen de er i og aksepterer til dels hårreisende normer for atferd, virker underlig gjenkjennelig hele veien fra Napoli i 1956 til Oslo i 2016. 

Bøkene viser også hvor mye det koster å være den som sår tvil om idealenes fortreffelighet, normenes ufravikelighet, gå i rette med. Kunne det ikke vært lettere å bare bli en del av det tross alt gjenkjennelige, ikke tro man er noe bedre selv, prøve å vinne på de mulighetene som finnes? Kvinner gjennom alle land til alle tider har stått midt i slike spørsmål. 

Å definere seg vekk fra vedtatte sannheter og forventninger, er kjernen i de fleste kvinnekamper verden over. Å utfordre en kultur som kan virke skrevet i stein, er kvinnefrigjøring i praksis. Men også menn må utfordre sin.

Hemsedalsaken har satt fokus på oss selv, og et syn på jenter og kvinner fremdeles levende i vår kultur. For jammen var det ikke noe som skurret også her i likestillingslandet. Ikke at det kom som et sjokk akkurat. Det er jo bare å kritisere en sexistisk vits under en vennemiddag og se hvor den øvelsen tar deg i popularitet. Skal du være innafor er det bare å henge med. Eller, å være den 18-åringen på russebussen som krever ny tekst på russesangen. Det krever sin russ det altså. Man vet jo hva som anses kult. Tenk litt på den.

«Våre felles verdier», blir ofte snakket varmt om, seneste i Agenda-utvalgets rapport. Vel. En Amnesty-rapport fra 2013 viste at 4 av 10 menn mener at en kvinne som blir med på nachspiel har delvis eller helt skylden for en eventuell voldtekt. En av 10 menn mener en kvinne helt eller delvis har skylden for voldtekt dersom hun er kjent for (!) å ha hatt mange partnere. Hva slags verdier, hvilken kultur, hva slags signaler er det vårt samfunn gir alle disse guttene og mennene? Skift fokus vekk fra jentene, snakk om guttene våre, hva slags forbilder gir vi dem, hva slags kvinnesyn presenteres de for i de allestedsnærværende kommersielle kanalene til enhver tid? 
Å oppdra sønner til gangs mennesker kan ofte føles som en endeløs kamp mot krefter jeg ikke rår over, selv innenfor vår kultur og våre verdier. Overgriperne i Hemsedal og alle som driver med tilsvarende, kom ikke fra ingensteds. De er våre gutter, de også.

I følge European Union Agency for Fundamental Rights i år melder 55 prosent av kvinner i EU at de har blitt seksuelt trakassert. Seksuell trakassering og vold i hjemmet gror ut av et felles syn på kvinnen som noen mindre verdig, noen det er legitimt å behandle på denne måten.

Ferrantes Napoli var en økonomisk katastrofe, ødelagt av annen verdenskrig og sviktet av nord-Italia. Gjennom forskning både på finanskrisen på 1930-tallet, og krisen i 2008, vet vi at sviktende velferdstilbud, arbeidsledighet og generell uro i samfunnet øker faren ved å være kvinne. Likestilling er viktig. Arbeid er viktig for begge kjønn. Kritikk av kommersielt kvinnesyn er viktig. Men innafor dette: Menns oppgjør med egen kultur.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 13. august