Arven fra Europa

Vi lærer barna våre at krig er veien til fred.

            På dommens dag fredag fikk vi vite at Anders Behring Breivik anses som tilregnelig. Om han i tillegg er et produkt av en ubrukelig barndom eller noe annet tragisk, vet vi ikke. Men uansett er han en coctail der den mest fremtredende egenskapen er fascismen. For han ble vold et naturlig redskap på vei mot evig fred. Ideologien hans er ikke verken nyskapende eller særlig spesiell, men en del av en svart europeisk kulturarv som fremdeles syder iblant oss.

            For meg blir mysteriet derfor todelt: Hva er det med europeisk kultur som gjør at vi gang etter gang dyrker frem dette Umberto Eco for over 10 år siden beskrev som ur-fascismen? Og er det noe med barndommen i vår kultur, Breviks kultur, som gjør at vi tar som en selvfølge at krig er veien til fred? At det er gjennom vold vi får den morgendagen vi er opplært til å drømme om?

            Henger dette kanskje sammen på en eller annen måte? Kan det være at vår ubevisste men likevel alltid tilstedeværende dyrking av vold og helteroller gir ur-fascismen kontinuerlig næring?

            I sommer kom jeg tilfeldigvis over Fem moralske betraktninger av Umberto Eco, skrevet rett før år 2000. Eco skriver om fascisme, om innvandring, om vårt syn på ”den andre”. Med andre ord, like aktuelt i dag enn da. Eco insisterer på at Europa bærer i seg en type ur-fascisme, som finnes implisitt i våre kulturelle vaner og uklare instinkter. Går det et spøkelse gjennom Europa, spør han, og med kjennskapen vi har nå 12 år senere kan vi vel trygt svare ja.

            Breivik og ekkokammeret hans representerer en del av fascismen som i dag vokser i Europa, selv om den som alltid tar ulike former i ulike land til ulik tid. Men noe er felles, skriver Eco, som dyrking av tradisjoner og helter, politisk kritikk som forræderi, dyrking av helter, konspirasjoner, forakt for svakhet og glorifisering av handling. Ur-fascismen er rasistisk skriver Eco, og utnytter redselen for det som er annerledes. Ur-fascismen har også i seg forakt for kvinnen og homoseksualitet, noe som er tydelig i Breiviks macho-ideologi. Ur-fascismen vokser ut av en personlig og sosial frustrasjon, og det handler om å vurdere tilværelsen som en evig krig. Skal man oppnå fred, må man bruke rå og voldelig makt. Man må være beredt til å dø.

Brevik lever mellom Ecos linjer. En plaget sjel eller et sunt sinn, dette er jo han i et digert nøtteskall. Og dersom Brevik har tatt opp i seg en underliggende og alltid tilstedeværende fascisme i vår kultur, så må vi spørre oss hvorfor den har fått lov til å ligge der å ulme på lur, uten at vi klarer å bli kvitt den. Kanskje oppdrar vi våre barn i dette ulmende, helt uten at vi tenker over det? Og sånn overlever fascismen videre generasjon etter generasjon, den nærer på våre ideer, fortellinger om livet og idealer vi planter i våre etterkommere.

I boken Inventing thechild tar den amerikanske litteraturprofesoren Joseph Zornado fatt i historier vi forteller våre barn og analyserer hvordan vi via dem planter idealer vi ønsker å dyrke frem. Disse idealene handler ofte om at vi må gjennom vold og krig for å nå en fredelig fremtid, og historiene handler ofte om å være tro mot autoriteter og tradisjoner for å få dette til. Den som bryter slike premisser, taper.

Det som gjør denne boken fra 2006 spesielt interessant, er at utgangspunktet til forfatteren er skolemassakren i 1999 på Columbine High School i Colorado. Hvordan kunne dette skje, spør professoren, i en vestlig kultur som vi hele tiden forteller oss selv er både progressiv og klok? Han finner svaret blant annet i historier fra Shakespeare, via Brødrene Grimm til Disneys verden i dag, sammen med andre aspekter av moderne oppdragelse jeg dessverre ikke har plass til å diskutere her. Men det handler om konsum, om krav til selvstendighet fra tidlig alder, om unge voksne som bærer i seg nettopp den sosiale frustrasjonen Eco snakker om. For Zornado blir fascisme en naturlig løsning for noen.

”Det ville vært så enkelt for oss hvis noen dukket opp på verdens scene og sa: ”Jeg vil gjenåpne Auschwitz, jeg vil at svartskjortene igjen skal marsjere på Italias plasser”. Men dessverre, livet er ikke så enkelt. Ur-fascismen kan komme tilbake i de uskyldigste forkledninger”, skriver Umberto Eco.

Til oss kom den via en blond ung mann fra Oslos vestkant. Vold og krig er overalt og hvorfor vi blir så overrasket når noen av oss griper til våpen er kanskje det som bør overraske oss mest. Vi må lære våre barn at det finnes motstand til krig, alternativ til vold. At dersom vi dyrker frem en fred i dem innenfra, vil de også tro på den der ute.

Denne teksten sto å trykk i spalten Signert i Klassekampen lørdag 25.8. 2012

Jakt på syndebukker

Trump og høyrepopulistene satser på et kort: splitt og hersk

I en av de mange TV-reportasjene rundt Donald Trumps mulige ferd mot presidentembedet i USA, spurte en journalist tilhengerne hans hva de liker ved Trump. Svarene var entydige: «Donald definitely just says it like it is»

Og det er akkurat det samme tilhengerne også ønsker å få lov til å gjøre, uten at de politisk korrekte skal komme og si noe komplisert som ødelegger moroa.

Hallelujastemningen rundt Trump handler om retten til å få være politisk ukorrekt. Til å få si rett ut hvem man mener har skylden for all urett, utrygghet og ulikhet. Til å endelig få være litt rasistisk, som når publikum kjeppjager muslimer ut av møtene, med Trumps velsignelse. Til endelig å ha syndebukker, noen å kunne rase mot når livet går skeis og jobben ad undas. Noen å skylde på, fremfor å måtte bære alt ansvar selv for egen misere.

Trump har det siste året fornærmet blant andre; kvinner, muslimer, handikappede, meksikanere, innvandrere, kinesere, programledere, statsledere, partiledere og generelt alle i media. I full offentlighet og til full applaus og gode meningsmålinger.

Men i begeistringen for det ukorrekte, kan man jo spørre seg hva som var så fryktelig galt med den politisk korrekte kampen for likestilling, for menneskeverd, mot rasisme, for fellesskap? Hvordan kan slike universelle verdier bli noe folk ikke kan fordra, og rett ut håner?

De fleste vestlige land har for tiden sin egen variant av Trump, som lefler med rasisme, nasjonal nostalgi, «våre verdier», Gud og jakten på syndebukker for verdens elendighet. I Europa har vi for eksempel Marine Le Pen, UKIP, Sannfinnene, Victor Orban, Geert Wilders, og her hjemme har vi FrP i regjering og Sylvi Listhaug i fri dressur. Like og ulike alle sammen, men på hver sin måte helt klart skremmende i sin sterke og bevisste lyst til å splitte folk for å kunne herske over dem. Sammen er vi sterke, men det er også motsatt. Det vet høyrepopulister godt. Det er det man vinner frem på og det er slik man beholder makten hvis man får den.

Det er lett å si at slike folk og partier er trusler mot demokratiet, men mer enn det er de produkter et demokrati som har vært i krise lenge. Multinasjonale selskaper og finanskapitalistiske spekulanter har lenge hatt vel så mye makt som folkevalgte. Men det er jo ikke dem vi skylder på når vi mister jobber eller hus eller trygghet og ser etter noen å være sinte på. 

For hvor og hvem er multinasjonale selskaper? Det er en vanskelig motstander.

Da er det andre som er mye lettere å få øye på og høyrepopulistene peker dem kjekt og greit ut for oss. Rase, religion eller etnisitet blir stadig oftere brukt til å forklare problemer som oppstår. Og kanskje er det ikke rart at så mange endelig synes det er litt deilig med en fiende å skylde på, etter 30 år med et markedsliberalistisk individualiseringsprosjekt som setter individet først og sist og ber oss ta ansvar selv for suksess – og eget fall.

I en hel generasjon har vi blitt opplært til å rette sinne, aggresjon og skam innover. Vi holdt på med identitet, mens vi mistet blikk på og kunnskap om økonomi. Mange ble blinde for klasser, ulikhet og urettferdighet underveis. Vi ser ikke at noen er svært fattige. Vi ser ikke at noen er ubehagelig rike. Vi følger ikke lenger pengene, for å finne ut hvor de er blitt av. Vi forfølger i stedet dem som har minst fra før. Det er ikke folk flest som tjener på det. Det er Trump og de andre som har mest fra før. 

Det er det ikke politisk korrekt, men korrekt, å slå fast.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte mandag 15.2.16