tirsdag 24. mai 2016

Blind rasisme


Rasismens gamle arv i en ny kontekst

I mai 2015 sa den senegalesiske forfatteren Fatou Diome i et TV-show i hjemlandet om flyktningedøden i Middelhavet: ...hvis de hadde vært hvite så hadde hele verden stått på hodet nå.Men, det er svarte og arabere som dør, og dere liv er mindre verdt

Diome har helt rett, men selv om vi vet det nekter vi å innse det rasistiske i europeisk grense- og flyktningepolitikkFor ikke å si krigspolitikk, eller arbeidsmarkedspolitikk, eller i vår hjemlige sfære: I omtale av flyktninger som kommer hit og som kanskje er muslimer og altfor mange og velferdsstatens undergang!

Men å kalle noe rasistisk i dag, både på individuelt ellers strukturelt nivåer en farlig øvelse kun egnet for folk som ikke er skvetne verken i møter med rettsvesen eller sosial gapestokk.
Frode Helleland skriver i siste nummer av Agora, med tema rasisme: «...det å påpeke at noe er rasistisk, vekker kraftig motstand og blir tatt høyst personlig. Den rasistiske ytringen derimot, blir ikke tatt alvorlig: «Det er ikke så farlig», «ikke vondt ment», mens den som tar det opp, er «uhøflig» og «overdriver».

Det er makt i slike retoriske overtak. Noen tjener på at det bestående består. Globalt sett er det meg og deg. Vi skal kanskje passe oss litt når vi anser oss selv som så veldig anti-rasistiske.
For dem som likevel erkjenner rasisme som et problem er det ikke lett å finne noen å kjempe med. En gang fantes det Civil Rights Movements i USA, anti-apartheid-grupper i nabolaget, eller frigjøringsteologer fra kolonistater. At det ikke finnes organisert motstand mot rasisme i dag, sier en hel del om hvor sterke vi er i troen på rasisme ikke finnes som et strukturelt problem, men at rasistiske handlinger er et enkelt individs irrasjonelle handling der og da. Dette helt i tråd med tidens tro på det autonome individ ansvarlig for egne valg.

Når en rasist bare er den som selv regner seg som rasist, slik Helleland skriver, da blir vi kan hende blinde for både historisk og kontekstuell rasismeFor som Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving skriver i «Hva er rasisme»: En for smal og biologisk definisjon av rasisme gjør at vi ikke ser hvordan rasisme fungerer i dag. Selv nynazister smetter unna biologiske definisjoner for å unndra seg det urørlige rasiststempletEn bredere definisjon er derfor helt nødvendig for å kunne se hvordan vi, som del av en system, opprettholder fordommer mot grupper av mennesker uten å ta innover oss at det er dette som er rasisme.

Hele vårt leveresett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.Hvordan europeere og nordamerikanere så ut, og hvilken tro vi hadde, legitimerte overgrep mot medmennesker i hundrevis av år. Franz Fanon beskrev i sine tekster hvordan dette samspillet samtidig gjorde noe med bevisstheten til den undertryktesom igjen reduserte deres mulighet til å kjempe imot overgrepene. Det er slett ikke sikkert disse mekanismene er så annerledes i dag.

I dag kan man i teorien konkurrere fritt på det nyliberale markedet uavhengig av hvilket kjønn, hudfarge eller tro man har. Likevel var verdens 10 rikeste personer helt nylig menn, og halvparten av dem var hvite. På motsatt side: Hvem fengsles i USA,  hvem drepes av politiet der, hvem er det vi sender droner etter, invaderer, hvem er det vi holder unna Europas grenser, og hvem er det vi forakter for at de tigger i gatene våre?

Dersom vi lulles inn i troen på at strukturell rasisme er an anakronisme, og at dagens «ekte» rasister bare en gjeng skrullinger, da er vi blinde for en system som reproduserer gamle fordommer og tjener penger på det mens det pågår.

Denne teksten sto først på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 13.6.2015


søndag 1. mai 2016

Gå i tog, stå i kamp


 Nye landsmenn, nye kamerater, nye kamperViser image1.JPG

Viser image1.JPG




I 29 tålmodige år på rad gikk norske arbeidere i 1. mai-tog med krav om åttetimers arbeidsdag. Fra 1890 og til 1919 var åttetimersdagen et av arbeiderbevegelsens viktigste krav. Arbeidsgiverne og staten kalte kravet urealistisk: Bedrifter ville gå til grunne. Norsk økonomi ville bryte sammen.

Men på tross av trusler som dette. Enkelte modige arbeidere praktiserte også opprør i det daglige; som å gå fra arbeidsplassen sin etter åtte timer i protest, selv om avtalen vitterlig var 12 timer. Tenk på motet, tenk hva dette kostet, kan vi forestille oss å gjøre noe liknende i dag? Gå etter seks timer fra jobben, fordi sekstimersdagen er noe dere på din arbeidsplass og i din fagforening mener er et anstendig krav? 

Eller, føles det i vår tid fjernt å forestille seg reelle uenigheter, ubehagelige kamper og endog uvennskap på veien mot nye rettigheter og rettferdighet for flere? 

Har krav og kamp forsvunnet i troen på dialog, kompromisser og nettverking? I å være såkalt «realistisk» og skaffe seg en bra sosial CV på internett?

Om ikke folk maser, presser, argumenterer og ofrer, da er det andre krefter som setter agendaen i samfunnet, slik at folk flest blir satt i konstant beredskap bak den første blålinja og for alltid må kjempe i defensiv sone. Norske verdier har aldri vært og kommer aldri til å bli noe konstant, det er en evig dragkamp. I morgen toger tusenvis for å kreve sin definisjon av disse verdiene, og kampen om definisjonsmakten er i realiteten hardere enn på lang tid.

Ikke før arbeidsgiverne og statsmakten skvatt på grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble kravet om åttetimersdagen akseptert. Dette ble ikke gjort av snillhet eller av raushet, det ble gjort i skrekk, og det ble gjort som resultat av en lang, kollektiv og hard kamp. Det var sikkert ikke veldig gøy mens det sto på for noen av partene, men utholdenheten ga resultater for generasjoner etterpå. 
Vi står i stor gjeld, og den beste måten å betale den på er å lære av det som skjedde.

Mange opplever dagens arbeidsliv og velferdsgoder som noe selvsagt. Vi glemmer alle som ofret og kjempet for at vi skulle komme hit. Den norske arbeiderbevegelsen, fra fagforeninger, bønder, kvinnegrupper, intellektuelle, religiøse og politikere, har måtte tåle alt fra å bli angrepet av politiet i Sulitjelma, til hån, trakassering og latterliggjøring i kampen for kvinnefrigjøring, til tap av inntekt gjennom utallige streiker, til sammenstøt med militæret som i Menstadslaget, noen har fått bøter, andre har blitt fengslet, i vår tid har folk fått trusler om at arbeidsplassen blir nedlagt hvis de krever en krone mer.

Det koster dette her, men gevinsten er større enn bare den konkrete og bedrede arbeidshverdagen man kan oppnå: "Først nå skjønner vi at vi er mennesker» skrev en av kvinnene etter streiken blant fyrstikkarbeiderne i Oslo i 1889.

I dag er det nye nordmenn og flyktninger som må få kjenne på at også er mennesker. 

At de er våre kamerater og ikke våre konkurrenter. At de er potensielle medsammensvorne og ikke potensielle problemer.

Når tidspresset i det offentlige sliter folk ut, kan vi kreve at disse nye blir våre etterlengtede kolleger. Når lønningene i bygg og anlegg presses ned, må vi rette skyts mot dem som presser dem ned, og ikke han som er presset til å jobbe sosialt dumpet.

Vi må være realistiske får vi høre. Men realisme, det er å ta utgangspunkt i virkeligheten til enhver tid. Virkeligheten i vår tid er millioner av mennesker på flukt fra krig, og virkeligheten er at de søker trygghet hos oss i Europa. 

En fagbevegelse, som hever seg over nasjonalstatene, som tenker langsiktig og tålmodig, er en fagbevegelse for fremtiden og for et rettferdig samfunn og for ekte internasjonal solidaritet.